Dimitrij Samoilow og Rebecca Jorgenson EFT-Externship i Honolulu
|
Reisebrev fra Dimitrij Samoilow - EFT instruktør "in training":
Fra nyhetsbrev nr 1 2017
Hva har Honolulu i dette nyhetsbrevet å gjøre? Er ikke dette på andre siden av kloden – på Hawaii?
Siden vår 2016 utdanner jeg meg til å bli instruktør (trainer/kursleder) for ICEEFT slik at sertifiseringskursene i EFT etter hvert kan holdes på norsk. For å bli instruktør, må jeg gå i lære hos min mentor, Rebecca Jorgenson. Det var hun som inviterte meg til å bli med og holde et EFT-Externship (grunnkurs) i Honolulu. Midt i Stillehavet. Midt i desember.
Hawaii. Bastskjørt, Hula-damer og surfing, tenkte jeg. Late dager på paradisiske strender. Tropisk frukt og fargerike cocktails. Hvem i alle dager trenger terapi på et slikt sted? Særlig parterapi, på et sted der folk hilser ved å si ”Aloha” – det hawaiiske ordet for kjærlighet.
Honolulu ligger på øya O’ahu. Hele 75 % av Hawaii’s befolkning lever på denne øya, og Honolulus storbyområde har 950.000 innbyggere. Det viser seg at det finnes folk med vanlige jobber her, det finnes sosial nød, uteliggere, rusproblemer, side om side med amerikanske og japanske turister i hawaii-skjorter. Det finnes parterapeuter her, og flust med par som trenger hjelp.
Slik har det seg at Becca og jeg kunne fronte en historisk hendelse – Hawaiis første EFT-Externship noen sinne. Rundt 30 terapeuter, hovedsakelig fra O’ahu og Maui, hadde funnet veien hit og lot seg inspirere og begeistre. Tradisjonen tro ble vi, som lærere, hilset ved at arrangøren, Cindi Zane, la blomsterkranser rundt halsene våre. Kursdeltakerne bar med seg den så-kalte ”aloha-spiriten” som Hawaii er kjent for. De utstrålte varme og aksept og kom bort til oss og takket for bidrag i pausene. Det hjalp – ganske fort roet nervene seg, og jeg følte meg bekvem i å undervise på engelsk, nøye gransket av min veileder.
Jeg var særlig glad for den varme, aksepterende stemningen på dag to. Den kanskje største utfordringen i å bli sertifisert som kursleder er nemlig live-terapien. På dag to var det min tur. En av terapeutene hadde tatt med seg et par. Hun fortalte at de var veldig søte, men de kranglet mye i timene. Hun hadde lovet dem at dette skulle bli den beste terapitimen i deres liv.
Så der satt vi – tre redde mennesker, foran litt over 30 tilskuere som satt i samme rom. Min selvinstruksjon: ”Dette får gå som det går – det tar omtrent et døgn å komme seg til Norge med fly, så et nederlag er lett å fortie”.
Heldigvis ble det ikke nødvendig å fortie adventstidens hendelser i Stillehavet. Hvordan det gikk, kan EFTnorges medlemmer selv få se på filmkvelden vi arrangerer 09. Mars. Da skal jeg vi vise opptaket av denne sesjonen. Sissel Gran har sagt seg villig til å innlede og intervjue meg om timen underveis.
Aloha
Dimitrij Samoilow
Hva har Honolulu i dette nyhetsbrevet å gjøre? Er ikke dette på andre siden av kloden – på Hawaii?
Siden vår 2016 utdanner jeg meg til å bli instruktør (trainer/kursleder) for ICEEFT slik at sertifiseringskursene i EFT etter hvert kan holdes på norsk. For å bli instruktør, må jeg gå i lære hos min mentor, Rebecca Jorgenson. Det var hun som inviterte meg til å bli med og holde et EFT-Externship (grunnkurs) i Honolulu. Midt i Stillehavet. Midt i desember.
Hawaii. Bastskjørt, Hula-damer og surfing, tenkte jeg. Late dager på paradisiske strender. Tropisk frukt og fargerike cocktails. Hvem i alle dager trenger terapi på et slikt sted? Særlig parterapi, på et sted der folk hilser ved å si ”Aloha” – det hawaiiske ordet for kjærlighet.
Honolulu ligger på øya O’ahu. Hele 75 % av Hawaii’s befolkning lever på denne øya, og Honolulus storbyområde har 950.000 innbyggere. Det viser seg at det finnes folk med vanlige jobber her, det finnes sosial nød, uteliggere, rusproblemer, side om side med amerikanske og japanske turister i hawaii-skjorter. Det finnes parterapeuter her, og flust med par som trenger hjelp.
Slik har det seg at Becca og jeg kunne fronte en historisk hendelse – Hawaiis første EFT-Externship noen sinne. Rundt 30 terapeuter, hovedsakelig fra O’ahu og Maui, hadde funnet veien hit og lot seg inspirere og begeistre. Tradisjonen tro ble vi, som lærere, hilset ved at arrangøren, Cindi Zane, la blomsterkranser rundt halsene våre. Kursdeltakerne bar med seg den så-kalte ”aloha-spiriten” som Hawaii er kjent for. De utstrålte varme og aksept og kom bort til oss og takket for bidrag i pausene. Det hjalp – ganske fort roet nervene seg, og jeg følte meg bekvem i å undervise på engelsk, nøye gransket av min veileder.
Jeg var særlig glad for den varme, aksepterende stemningen på dag to. Den kanskje største utfordringen i å bli sertifisert som kursleder er nemlig live-terapien. På dag to var det min tur. En av terapeutene hadde tatt med seg et par. Hun fortalte at de var veldig søte, men de kranglet mye i timene. Hun hadde lovet dem at dette skulle bli den beste terapitimen i deres liv.
Så der satt vi – tre redde mennesker, foran litt over 30 tilskuere som satt i samme rom. Min selvinstruksjon: ”Dette får gå som det går – det tar omtrent et døgn å komme seg til Norge med fly, så et nederlag er lett å fortie”.
Heldigvis ble det ikke nødvendig å fortie adventstidens hendelser i Stillehavet. Hvordan det gikk, kan EFTnorges medlemmer selv få se på filmkvelden vi arrangerer 09. Mars. Da skal jeg vi vise opptaket av denne sesjonen. Sissel Gran har sagt seg villig til å innlede og intervjue meg om timen underveis.
Aloha
Dimitrij Samoilow
